Taxien var stor og fin og hadde hvite seter i lær, men ingen bilbelter bak og veien var dårlig. Tenk dere et slags tivoli-berg og dalbane bygget på rød sand, noen ganger løst og noen ganger fast, noen ganger sprøytet med vann (for å få til den slingrende gjørmefølelsen), store stein på veien på den ene kanten og en hel haug med forskjellige trafikanter i alle slags størrelser og hastigheter (lastebil, buss, pickup, bil, motorsykkel, moped, sykkel (stort sett med skolebarn på), oksekjerre, kuer, kalv).
Vi prøvde å trøste oss med at sjåføren kjørte vilt (som alle kambodsjanere), men relativt sakte – til vi fant ut at speedometeren telte i miles per hour.... Siden vi kom rett fra skolen, var vi temmelig sultne, men vi våget ikke å spise det vi hadde med oss for ikke å bli enda kvalmere. Sjåføren kunne omtrent tre ord engelsk, men han koste seg åpenbart med å se på meg, som satt ved siden av ham (med bilbelte) og skvatt og bremset og ba....
Veiene er stort sett bare laget av rød sand (leire), men denne veien var samtidig en byggeplass siden den er den korteste forbindelsen til den thailandske grensen (og til Battambang) og skal heves i standarden, noe som er en virkelig god ide, hvis den blir ferdig.
Omtrent halvparten av tretimersturen foregikk på denne måten, fra Siem Reap til Sisophon. Fra Sisophon var det fin asfalt og omtrent tre ganger så mange gale trafikanter som kjørte enda fortere. Vi ble veldig glade da vi kom til Battambang. Dessverre var Hotel Angkor (som vi fikk anbefalt) stengt, så taxi-sjåføren kunne nå endelig kjøre oss til Hotel Royal, noe han hadde allerede nevnt 10 ganger. De hadde til og med ledige rom på hotellet: de dyreste med balkong til veien, for 20 dollar per natt. Siden vi var trøtte, sultne og slitne, bestemte vi oss for å dele ett rom, selv om to av oss måtte da sove i dobbelseng.
Men rommet hadde varmepumpe som hjemme, noe som fungerte utmerket (lydløst og luktløst, helt i motsetning til det jeg har på Home Sweet Home) som aircondition. Etter at vi hadde kjølt oss litt ned skulle vi ha mat allikevel, på «The Smoking Pot», et restaurant som Lonely Planet anbefalte. Vi skjønte ikke helt hvorfor, men kanskje fordi menyen var i engelsk og hadde noen retter etter vestlig smak.
Ellers gikk strømmen i neonbelysningen seks ganger mens vi satt på de lealause stolene midt på det skjeve fortauet. Maten var ok den når den endelig kom.
Gatebelysning er ennå ikke oppfunnet i Battambang. Husene var høye, lite folk på gata, det var mørkt.... men lørdag morgen skinte sola. Husene i Battambang er veldig rare, siden de fleste er en garasje bred men lange andre veien. Ellers er Battambang støvete og temmelig skitten. Gamle plastposer er noe av det verste jeg vet!
Vi hadde planlagt en tur til bambustoget forbi Phnom (Berg) Sampeau, siden den inneholder så vel killing caves og en tempel. For å komme dit, må man ta moped (med sjåfør) og siden hovedveien er dårlig, med masse trafikk og fryktelig støvete, kjørte vi gjennom idylliske landsbyer og rismarker før vi allikevel måtte ut på hovedveien. Phnom Sampeau ligger rett ved veien og har en fin ansamling av salgsboder ved foten av «fjellet», som de kaller åsen (siden det finnes lite som er like høyt og stort i nærheten).
Vi måtte ned fra mopedene og gå opp til fots, ikke uten å fått tildelt en sjarmerende gutt på tolv år som guide, siden vi ikke ville finne veien alene... og det hadde vi kanskje heller ikke, fordi vi ikke hadde funnet frem til alle donasjons bokser som fantes langs veien.
Vi ga for eksempel penger til en ny tempel, til en office for the killing caves, til en gammel dame og flere tiggere på veien. Et av templene ble brukt som fengsel, hvor de røde khmer samlet folk med utdanning for de slaktet dem rett ved randen til hulene slik at de slapp å begrave likene. Det er vanskelig å forstå at det er mennesker fra det samme folket som smiler så pent til oss, nesten alle og hele tiden... og at de faktisk gjorde det mot sine egne.
Mopedsjåforen sa noen få ord om det (engelsken hans var rimelig god, men kanskje ikke akkurat til dette temaet): «very sad, poor farmers, no knowledge, wrong promises, Vietnam and China». Oversatt betyr det omtrent at de røde khmer fikk trening og støtte fra ekstremistene i China (Mao) og Vietnam, og at de brukte folk som kom fra de fattigste landsbyene uten kontakt og viten om resten av verden med falsk propaganda for å gjennomføre sine planer.
Det buddistiske tempelet på toppen av Phnom Sampeau var i god tilstand og, som alle templer her, dekket av fargerike bildehistorier om Buddha og masse pynt. Kambodsjanere liker klare lysende farger, i hvert fall på templene og i hjemmene sine (håndklær, gardiner, festklær). De elsker også høy musikk. I de fattigste boden kunne vi av og til se svære lydanlegg, og musikken som blir spilt er høyt nok at hele landsbyen kan ha del i det. Strømmen kommer fra dieselgeneratorer...
Ellers brukte jeg doen på tempelåsen, det var et lite uthus på kanten av fjellet med fliser på gulvet(!) og det spesielle hullet med to fottrinn. Papir finnes ikke og man skal helst ikke kaste papir i doene heller... jeg har gått rundt noen ganger allerede med brukt dopapir i lomma, til jeg fant et sted hvor man kunne kaste det.... og man skyller med en liten bolle som man fyller fra et eller annet som står der fylt med vann.
Etter å ha lønnet guiden vår (på veien ned, før noen kunne få med seg hvor mye han tjente), hvilte vi litt i skyggen med noe kaldt å drikke, før vi igjen dro avgårde med mopedene. Denne gangen skulle vi krysse en elv, på en hengebro, men da måtte vi heldigvis gå selv. Det var ekstra bra siden Sunniva og jeg delte mopeden min med sjåføren, mens Sunnivas sjåfør gikk til fots til neste landsby for å få reparert det punkterte dekket. Det var vel ikke krokodiller i elven (og heller ikke noen troll), men det var høyt og sveiet. Mens vi klatret over broa hadde Trude funnet et sted hvor de solgte vannmelon, noe som var veldig velkommen for de støvete halsene våre. Det var faktisk ikke bare halsen, alt var støvete (rød støv), men håret mitt sto som om jeg hadde brukt en hel boks med gelé!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar